Pomorfestivalen i 2005

Vil vi tilbake til pomortiden?

Hva er det som går av folk? Da særlig politikere og journalister. Man skulle nesten tro at russere og kinesere står på grensen og bare venter utålmodig på å få angripe Norge. Men realiteten er vel slik at når man har problemer på hjemmebane så søker man noe som kan samle folket om en "ytre fiende". Virkeligheten er vel ikke slik at vi umiddlbart risikerer noen invasjon fra øst.

Svein Hågensen

Vi har til alle tider hatt et godt og fredelig forhold til våre østlige naboer. Dette samkvemet har blomstret og skapt fremgang her i Øst-Finnmark, gjennom pomortiden og senere gjennom folk til folk samarbeid. Nå har det imidlertid blitt viktig å hate russerne, mens våre sålkalte allierte her i vesten gir blaffen i om befolkningen i Gaza er i ferd med å bli utryddet. Eller i endel afrikanske land. Men nok om det.

Vardø begynte å vokse og ble et viktig sted med store muligheter i årene før og etter 1900-tallet. Byens innbyggertall vokste kraftig fra 830 i 1865 til over 3100 i tiden fremover mot 1920. I den tiden var det grenseoverskridende samarbeidet og handelen på sitt beste. I årene fra 1920 til 1990 skapte vesten et jernteppe mot Sovjetunionen. Bortsett fra krigsårene 1941-1945. For da hadde vi bruk for folket i naolandet. Fra 1990 opplevde vi " en ny vår" i samarbeidet over grensen her og vi kunne begynne og besøke hverande.

Vi ble et blandet folk.

I nærmere to hundre år har det vært et stadig økende samkvem over grensen her i nordøst. Russere kom.til Vardø for å søke handel og arbeide her. Folketellingene fra den tiden viser at mange russere slo seg ned her permanent. Og for nordmennene var det vice versa.

Russiske Genady Olonkin var fra Arkhangelskområdet. Han var telegrafist og fulgte Roald Amundsen i nesten åtte år, og sammen med Nobile var han i Italia og hentet luftskipet Norge. Moren hans, Eli, var fra Vardø faren var pomorskipper fra Arkhangelsk. Genady ble etter hvert norsk statsborger og arbeidet ved værvarslinga i Tromsø til sin død i 1960.

Her i Vardø hadde vi "Russe Maria" Maria Kiprianova og familien kom fra Arkhangelskområdet og slo seg ned her. Maria drev en kafe i Norde Langgate i mange år, faktisk til noen år etter krigen. Foreldrene hennes ble gavlagt på Rømoen. Hun selv tilbragte sine siste år på gamlehjemmet på Lushaugen. Hun er gravlagt på den nye kirkegården.

Genady Olonkin Marias kafe

Fra Vardø dro Anders Skjerseth med kona, først til Fiskerhalvøya så videre til Kola der sønnen, johan Peder, som var født i tsyp Navolok som den første norske kolonilist i Kola Nord, ble borgermester.

Skjerseth-familien skapte en stor forretningsvirksomhet i Kola by.

Ja, det finnes utallige historier om nordmenn og russere som slo seg ned i hverandres land.

Bilde fra Skjersethfamiliens gravsted i Kola

Spyttet på Generalkonsulatet

Tidene vil nok etterhvrt endre seg igjen. Hvordan skal vi forholde oss til folket i Russland som vi nå hater så sterkt? Når sanksjonene etterhvert vil falle og handelen engang kommer igang igjen. Så langt fremover tenker ikke våre politikere. Heller ikke Jonas Gahr Støre som gikk i bresjen for å få på plass sjøgrensen mellom Norge og Russland, her ute i Barantshavet. Nå er det samarbeid med bankrupte EU som er hans prioritet. Det tenkte heller ikke folket i Kirkenes på for tre år siden, da de gikk i demonstrasjonstog og spyttet mot det russiske generalkonsulatet i byen, i forakt. Nå roper de på sentrale myndigheter etterhvert som virkeligheten tar dem igjen og næringslivet der får stadig større problemer ettersom handel over grensen svinner inn.

Som å endre navn på Russevika

Vi er jo ikke noe bedre her i Vardø heller. Russiske trålere har blitt borte og vi opplever stadig færre anløp av skip på vei til og fra Russland. De mange kultur- og næringsbesøkene er blitt borte. Vi lever vårt liv her i den lille bortglemte og neglisjerte delen av kongeriket Norge. Her har ordføreren klart å fjerne vennskapsavtalen med Arkhangelsk. Hvilken betydning har det egentlig i den turbulente verden vi nå lever i? Det er som om bystyret skulle vedta å endre navnet på Russevika til å hete Amerikavika. Også en meningsløs tanke.

Kunstnerkollektivet Taibola fra Arkhangelsk som har gitt oss så mange gleder, er stengt ute fra Norge. Fjernt er nå de årlige besøkene til fiskerimessa i Murmansk. Glemt er bymusikkens jubileumstur til Murmansk i 2009. Glemt er også de mange kulturbesøkene av gjester fra Arkhangelsk og Murmansk under pomorfestivalene i Vardø. Vel i kke helt glemt, kanskje. De vil være et savn når årets Pomorfestival starter. Det samme gjelder torghandlerne som skapte liv i gatene.

Kommandanten fjernet blomster

Om noen dager markerer vi frigjøringsdagen, 8. mai. Da skal kommandanten på festningen holde tale og legge ned blomster ved minnesteder her i kommunen. I fjor klarte han det kunststykket å fjerne blomstene som var lagt ned av Partisanmuseet ved Partisanbautaen i Kiberg. Vi håper han har vett nok til å ikke å gjøre det i år også. Det var blomster som var lagt der i kjærlighet og til minne om våre landsmenn som gav sitt liv for vår frihet. Dagen, 8. mai, handler vistnok ikke lenger om frigjøringen, men om veteraner, også såkalte veteraner som ikke har gjort annet en å bidra med noen måneders tjenste i en militær avdeling eller heimevernet.

Her i Vardø tok vi godt imot omlag 1.500 russiske flyktninger fra Arkhangelsk og Murmansk i 1920. Vi tok imot over et par hundre flyktninger fra Sri Lanka da konflikten der var på sitt verste, og idag er vi vertskap for et hundretall flyktninger fraUkraina.

Vi som er litt eldre kan ennå huske boligannonser i avisene sørpå. Ledig leilighet eller ledig hybel. Men p.s. ikke nordlendinger, sto det i annonsene. Vi nordfra var ikke så velkomne i vårt eget land.

Det er derfor litt tungt når nordmenn utenfra kommer til Vardø og forteller oss hvordan vi skal te oss og hva vi skal mene.